|
Hvordan skal det uttales?
(Den mest korrekte transkriberingen av tetragrammet er YHWH eller JHWH, men siden JHVH er den mest kjente transkriberingen i Norge, så vil denne bli brukt i artikkelen.)
Hvordan
uttalen ble glemt
De
fire konsonantene JHVH (eller JHWH / YHVH / YHWH), også kalt tetragrammet (moderne hebraisk: 
gammelhebraisk:  ),
er bevart fra det gamle hebraiske skriftspråk, der man kun
brukte konsonanter i teksten og la selv til vokalene når man leste
ordene, på samme måte som når vi i dag leser "pr.
stk.", så uttaler vi det som "per stykk". Hvordan man
skulle uttale ordene ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon.
I
løpet av perioden mellom år 500 og år 1000 e.Kr. så ble det utviklet vokaltegn som ble føyd til
konsonantene. Disse vokaltegnene skulle hjelpe leseren til å uttale
ordene riktig.
Men før disse
vokaltegnene ble utviklet, så var det oppstått en overtro mot å
bruke Guds navn. Eastons
Bibelleksikon sier at jødene sluttet å uttale navnet på grunn av
en feiltolkning av 3. Mos. 24:16, "Og den som spotter Herrens navn, skal dø". Noen mener at jødene kanskje sluttet å bruke
navnet for at
ikke-jøder ikke skulle få kjennskap til det og misbruke det. Andre
antar at de begynte å anse navnet som så hellig at man ikke skulle
uttale det, selv når man leste en tekst som inneholdt navnet.
Dermed
ble den opprinnelige uttalen glemt, og vi sitter igjen med fire
konsonanter - JHVH.
Forsøk
på å finne tilbake til den opprinnelige uttalen
Hieronymus
forteller at på hans tid var det noen som uttalte Gudsnavnet "PIPI".
Dette på grunn av at når enkelte uvitende møtte på tetragrammet
i en gresk tekst, så kunne disse hebraiske bokstavene minne om de
greske bokstavene ΠΙΠΙ,
som uttales "PIPI".
Bibelkyndige har i lang tid forsøkt å finne
tilbake til den korrekte uttalen, og det er to uttalemåter som har
blitt alminnelig akseptert, nemlig JeHoWa(H) og JaHWe(H).
Er
det mulig å finne ut hva som er riktig måte å uttale navnet på?
Det er i alle fall mulig å finne ut om det enten er Jehova eller Jahve
som er nærmest den korrekte uttalen. En
alminnelig forklaring på uttalen "Jehova" er at vokalene
er hentet fra det
hebraiske ordet "adonay". Theological Wordbook of the
Old Testament skriver "I den post-bibelske tidsperiode,
gjorde ærbødighet for det uutsigelige navnet 'Yahweh' at det i
høytlesningen i synagogen (men ikke i skriftene) ble byttet ut med
substantivet 'adonay', 'min mester', eller 'Herre'. Senere, når
Jødiske lærde i middelalderen begynte å tilføye vokaler blant
konsonantene i det gamle testamente, så føyde de til YHWH de
Masoretiske vokaltegnene for 'adonay'. Dette resulterte i et meningsløst 'YaHoWaH' ..."
Administrerende
direktør i Association Biblique de Recherche d'Anciens Manuscrits
i Frankrike skriver at dette er bare et påfunn, det har aldri blitt
dokumentert. Ordet "Jahovah" har en blasfemisk betydning, og har
aldri vært brukt i noen bibler. Det finnes påstander om et
grammatisk mønster der vokalene a-o-a har utviklet seg til e-o-a,
men dette mønsteret har aldri eksistert og disse påstandene ble
motbevist i 1842 av Paul Drach, en rabbi som konverterte til
Katolisismen.
Les mer om hvorfor ordet Jahovah er
blasfemisk (pop-up vindu).
Hva kortformen Jah viser
Uttrykket halleluja (hallelu-Jah) som er brukt både i Det gamle og Det nye testamente, betyr "lovpris Jah". Jah er en kortform av Guds navn, og er mest brukt i jødisk poesi. Jah skrives med konsonantene JH på hebraisk, med vokaltegnet "a" mellom konsonantene. Konsonantene og vokalen er lånt fra tetragrammet, og indikerer dermed at tetragrammet har en vokal "a" i seg. Resultatet blir enten J-aH-V-H eller J-H-V-aH, avhengig av hvilken H som er lånt. Isolert sett gir dette rom for både Jahveh og Jehovah.
Hva jødiske navn viser
Det er en kjensgjerning at det jødiske folk pleide å flette inn en forkortet form av Gudsnavnet når de gav navn til sine barn. Disse navnene blir kalt teoforiske navn, og disse navnene er bevart med vokallyd. Vi har veldig mange eksempler på teoforiske navn i Bibelen.
Det er hovedsaklig to typer teoforiske navn brukt i Bibelen. Den ene typen navn begynner med tetragrammets tre første konsonanter J-H-V-, og den andre typen slutter med kortformen -jah eller -jahu (Jahu er en sammentrekning av uttrykket Jah hu' som betyr "Jah selv". F.eks. Elijah betyr "min gud er Jah", og Elijahu betyr "min gud er Jah selv").
Her er noen eksempler på teoforiske navn som begynner med de tre første konsonantene i tetragrammet: Jehojakim, Jehonatan, Jehosjafat, Jehoasj, Jehoram, Jehojada, Jehojarib, med flere. Disse navnene ble gjerne forkortet for igjen å danne nye navn, noe som resulterte i Jojakim, Jonatan o.l. Klikk her for flere eksempler (pop-up vindu).
Når vi sammenlikner navnene som begynner med de tre første konsonantene i tetragrammet (JHV) så ser vi at alle navnene vokaliseres JeHo-. På hebraisk blir konsonanten V (waw, uttalt lik engelsk "w") brukt til å representere vokallyden "o" (egentlig uttalt mer lik "å"), og dette ble indikert ved å plassere en prikk over konsonanten V. Vanligvis faller konsonantlyden bort når den representerer en vokal (unntaket er hvis det fører til at to vokaler blir stående ved siden av hverandre, som ikke er grammatisk korrekt).
Teoforiske navn indikerer dermed at tetgragrammet vokaliseres Je-H-o-H. Siden teoforiske navn ikke indikerer at tetragrammet har vokalen "a" i første halvdel, så betyr det at -aH i kortformen Jah er nødt til å peke på siste del av tetragrammet. Når vi så kombinerer disse opplysningene, gir det følgende resultat: Je-H-o-aH. På hebraisk er det en ufravikelig regel om at to vokaler ikke kan stå ved siden av hverandre, så dermed skal konsonantlyden i W uttales. Resultatet blir Je-H-oV-aH.
En annen ting er at i alle de navnene som begynner Gudsnavnet, er vokalen "o" er tatt med, både i grunnformen (f.eks. Jehonatan) og i den forkortede form (Jonatan). Dette viser at navnet ikke kan ha hatt bare to stavelser. F.eks. Jahve som kun har to stavelser gir ikke rom for vokalen "o".
Argument mot formen JeHoVaH
Det er hevdet at etter at uttalen av tetragrammet var glemt, så var det noen skribenter som lånte vokaler fra et annet ord og føyde de til tetragrammet, for å minne leseren om at man i stedet skulle lese høyt det andre ordet. Lenge etterpå var denne praksisen glemt, og noen uvitende leste konsonantene sammen med disse vokalene; noe som resulterte i formen JeHoVaH. Noen argumenterer som så at da kan dette umulig være den korrekte formen - men dette argumentet holder ikke mål.
Hvis de som føyde til vokalene, og de uvitende som leste konsonantene sammen med vokalene, ikke kjente til den opprinnelige uttalen av tetragrammet - så visste de heller ikke hvordan tetragrammet ikke skulle uttales. Hvis de tilfeldigvis kom til å bruke de korrekte vokalene, så kan jo ikke det brukes som noe bevis mot de vokalene vi har sett i forbindelse med teoforiske navn. Argumentet går ut på at bruken av Jehova i eldre bibler ikke kan brukes som bevis for at vokalene e-o-a er de korrekte - og det stemmer. Men man kan heller ikke bruke dette argumentet som bevis for at disse vokalene er feil.
Er det andre kilder som aksepterer formen JeHoVaH?
Professor George Buchanan som har undervist ved Wesley Theological Seminary i Washington D.C. har skrevet følgende: "Ingen steder er vokalen u eller o utelatt. Ordet ble av og til forkortet til 'Ja', men aldri til 'Ja-weh'." Han skrev også: "Når tetragrammet ble uttalt som én stavelse, ble det uttalt som 'Jah' eller 'Jo'. Når det ble uttalt med tre stavelser, måtte det høres som 'Jahowah' eller 'Jahuwah'. Hvis det noen gang ble forkortet til to stavelser, må det ha vært 'Jaho'." (Biblical Archaeology Review)
D. D. Williams sier: "Vitnesbyrdene tyder, fortsatt meget sterkt, på at Jahve ikke var den rette uttale av tetragrammet ... Selve navnet var sannsynligvis JAHÔH." Dr. Max Reisel skriver at "vokaliseringen av tetragrammet opprinnelig må ha vært JeHuàH eller JaHuàH". (The Mysterious Name of Y.H.W.H., side 74) Professor Gérard Gertoux, en hebraiskkyndig, henviser i sin bok til det Maimonides (en jødisk lærd og berømt talmudist) har skrevet, og sier: "Dette navnet JHWH blir lest uten vanskelighet fordi det er uttalt slik det er skrevet, eller etter dets bokstaver som Talmud sier." Han legger fram et langt studie i uttale av navn, og konkluderer med at Gudsnavnet uttales "I_Eh_oU_Ah". Han går til og med så langt som å skrive: "Navnet Jahve (som er en barbarisme) er kun blitt laget for å stride mot det sanne navnet Jehova." (The Name of God ... its story)
Andre forhold ang. vokaliseringen av Gudsnavnet (avansert tillegg)
Den jødiske historieskriveren
Flavius Josefus kjente godt til hvordan Gudsnavnet
skulle uttales (det kommer fram i hans verk Jødenes Historie), men han ønsket ikke å åpenbare
denne uttalen. Derimot røpet han seg litt i verket Den jødiske
krig. I bind 5, kapittel 5,
som er en beskrivelse av tempelet skrev han følgende: "På
hodet bar ypperstepresten en linturban med islett av blått, og
utenpå den en krans av gull som var preget med de hellige
bokstaver, nemlig fire vokaler."
Men
det fantes jo ikke vokaler i det hebraiske alfabet på den tiden.
Hva var det Josefus mente med dette? Enkelte som er inspirert av
skrivemåten "Jahve" forklarer ikke dette nærmere, men
hevder at Josefus antagelig tenkte på de greske vokalene IAUE. Men
disse
"hellige bokstaver", som utvilsomt var tetragrammet, var
skrevet på gammelhebraisk og ikke gresk - noe Josefus visste. Hva var det da Josefus
mente?
Før de hebraiske
vokalpunktene ble oppfunnet så brukte jødene enkelte av deres
konsonanter som vokaler, til å indikere vokallyd. Disse bokstavene
ble kalt vokalbokstaver, eller på latin matres lectionis ("lesningens mødre"). Det er fire konsonanter
som kan indikere en vokal - 'alef, waw, jod og bokstaven he'
hvis den er i slutten av et ord. Professor Gérard Gertoux hevder i sin bok om Guds navns historie, at Josefus av denne grunn betraktet disse fire bokstavene i Gudsnavnet som vokaler.
(I en hebraisk tekst som har vokalpunkter så hindrer grammatiske regler bokstaven jod i å bli brukt som vokalbokstav i begynnelsen av et ord, men Josefus lære om at Gudsnavnet består av "fire vokaler" kan være korrekt i en hebraisk tekst som ikke har vokalpunkter.)
Dette kan være en forklaring på hvorfor den jødiske historieskriveren kunne kalle
bokstavene JHVH "vokaler". Bokstavene Y, H og V ble regnet
som vokaler. Hvordan vil så navnet lyde hvis vi bytter ut
bokstavene med vokallydene til matres lectionis?
Funn
i Qumran
viser at i det første århundre ble J brukt som vokallyd I
eller E; V (waw) tilsvarte Ō eller U, og H i slutten av et
ord ble uttalt A. Dette er enkelt å bekrefte, da man kan se dette i
veldig mange navn. Det er viktig å merke seg at H opptrer kun
som en vokal når den står i slutten av et ord. Når disse bokstavene brukes som vokaler, så skal vanligvis ikke konsonantlyden
uttales (unntatt hvis dette fører til at to vokaler står ved siden
av hverandre, som ikke er lov ifølge hebraisk grammatikk).
|
Matres lectionis - vokalbokstaver |
|
|
(Ō uttales "å", og waw uttales lik engelsk "w", omtrent som norsk "o")
La oss prøve denne lesemåten med et navn som vi kjenner uttalen
til, og som er ganske lik Gudsnavnet - navnet JHVDH. Hvis vi putter
inn vokalene slik de skal uttales i J-H-V-D-H så får vi I-H-U-D-A. Dette stemmer
ganske bra med den måten vi vet ordet skal uttales "JeHuDaH" (på
norsk "Juda").
Når vi bruker denne lesemåten på
JHVH, så kan vi gjøre det på samme måte. J-H-V-H blir da I-H-U-A
eller I-H-Ō-A.
Dette bringer oss nærmere uttalen Jehova, og lenger bort fra Jahve.
(Det at JHVH er skrevet uten mappiq viser at den siste
bokstaven H skal uttales A.)
Når
vi leser vokalbokstavene, så ser vi at JHVH
er ganske lik i uttale som JHVDH (JeHuDaH), forskjellen er at
bokstaven D ikke er der. Hvis vi som et eksperiment, tar bort konsonanten D, så får vi "JeHuaH".
Men i hebraisk grammatikk er det en ufravikelig regel om at to vokaler ikke kan
stå ved siden av hverandre, det må være en konsonant mellom u og
a. Konsonantlyden i V skal derfor også uttales, og vi får uttalen "JeHuVaH".
Oppsummering:
Som vi har sett, så må Gudsnavnet ha minst tre
stavelser. Jødiske navn indikerer at det begynner med Jeho-, og kortformen Jah viser at det må slutte på -aH. Hvis vi velger å lese matres
lectionis så får vi uttalen IHŌA eller IHUA. Formen "Jahve" forklarer ikke vokalen "o". Dette viser oss at
formen "Jahve" ikke engang er i nærheten av den
opprinnelige uttalen. |
Hvorfor
er det slik at enkelte kvier seg for å bruke uttalemåten
"Jehova", når den utvilsomt er nærmest den
korrekte uttalen? Hvorfor går enkelte fra å bruke navnet Jehova,
over til å bruke Jahve, til tross for at det i den senere tid er
oppdaget flere beviser for at Jahve må være feil. F.eks. Norsk
Bibelselskap som i lang tid har skrevet "Jehova" i fotnoten til 2.
Mosebok 3:15, har i den senere tid gått over til å skrive "Jahve".
Professor C.
Perrot, hos Institut
Catholique de Paris skrev følgende til professor Gertoux, som
ble nevnt tidligere: "Dine argumenter er veldig
relevante, men det vil være vanskelig å gå tilbake på det uten
å måtte overgi seg for Jehovas vitner."
Så
kanskje enkelte unngår å bruke navnet i frykt for å bli assosiert
med trosretningen Jehovas vitner. Men hvis man virkelig har respekt
for Bibelens Gud, hans navn, og hva det står for, så vil en ikke
tillate at en slik frykt for mennesker skulle hindre en.
> Les
videre om hva arkeologien viser angående uttalen av Guds navn.
|
